bovan.org

For å kunne dele litt av den gleden jeg har opplevd de siste dagene, tenkte jeg å lære videre noen av de fornuftige og deilige måtene fransk er oppbygd på.

Et veldig godt eksempel på dette er hvordan man teller. For å ta noen mindre tall:

• 4 = quatre
• 8 = huit
• 12 = douze
• 20 = vingt

Sålangt er det bare enkle ord å holde rede på. Men så kommer vi til litt større tall og skikkelig morsomme ting:

• 80 = quatre-vingts (4 x 20)
• 88 = quatre-vingts-huit (4 x 20 + 8 )
• 92 = quatre-vingts-douze (4 x 20 + 12)
• 94494 = quatre-vingts-quatorze mille quatre cent quatre-vingts-quatorze (om jeg har klart å få det rett : 4 x 20 + 12 tusen 4 hundrede 4 x 20 + 12)

For å toppe det hele med litt ufornuft.. Jeg er i SVEITS og lærer denne franske måten å telle på mens den SVEITSISK-FRANSKE er:

• 88 = huitante-huit
• 92 = nonante-deux

Deilig eller hva?
Selv dansken i klassen vår ble frustrert!

PS. Med forbehold om feil, har tross alt bare hatt 6 timer fransk!

Etter en ganske så trivelig helg, hadde jeg planer om å ta det litt med ro med mandagsjobbingen. Franskkurset startet 1330 og skulle vare i to timer, men siden det da var første gang regnet jeg med at det kom til å bli en rolig innføring med informasjon om kurset, og kanskje noen små ord vi kunne lære oss for å bygge ting videre på.

Cirka 5 minutt inn i første time bestemte jeg meg for å gjøre mitt første notat, “Don’t Panic!” i store, snille bokstaver. Da hadde det gått opp for meg at læreren ville KUN snakke fransk, og at jeg bare kan ord fra germanske språk. Etter to timer med fokusering på hvert eneste ord som ble sagt var hodet ganske kokt, men noen få ord hadde sivet inn i skallet. Hvorvidt de faktisk blir sittende der er et annet spørsmål, men jeg skal da tross alt bo i Frankrike så det er nok kjekt å i allefall vite hva man kjøper til middag.

Bare 58 timer til med fransk + litt hjemmelekser, så får vi se hva status er når man kommer dit.

Denne uken ble det meste overskygget av hendelsene på lørdag. Det startet egentlig fredag, men var bare litt ubehag i kjeven. Jeg tenkte dermed at det sikkert var den gamle chipsn som hadde ligget og tørket i “Restauranten” før jeg satte tenna i den på torsdagskvelden. Men lørdag ville den ene tanna mi ha litt oppmerksomhet, og begynte å ulme noe voldsomt. Flittig bruk av tanntråd avdekket at det ikke var noe som lå fast mellom tennene, og jeg valgte å bruke formiddagen på å finne meg Ibu(x)profen på det som kanskje var det 4. nærmeste apoteket.

Utover ettermiddagen viste det seg at Ibuprofen ikke er noen vidundermedisin, da kjeven tok og forandret seg merkverdig. Til tross for at jeg var litt usikker på om dette kanskje hadde noe med mitt besøk denne uken i LHC, og opphavet til mange superhelter (Hulken med flere), valgte jeg likevel utpå kvelden å spasere bort til det nærmeste sykehuset. Etter en halvtime i vente-lobbyen fikk jeg endelig komme inn til en lege som snakket flytende engelsk, og som villig delte ut resept på både penicillin og anti-diarémiddel til å balansere det hele med.

Med resepten i hånden bar det til nærmeste busstopp, før jeg oppdaget at jeg bare hadde en 50-lapp (CHF… 275 norske), og eneste måten å betale for bussen på var å bruke automaten som IKKE tar kort. Og automatene veksler ikke, slik at du må tilbake til hovedstasjonen på en ukedag for å få refundert pengene. Ganske uaktuellt fant jeg ut, og ettersom jeg mente at straffen for å snike på buss/trikk var 50 CHF kom jeg frem til at det var like greit å bare drite i å betale.

Buss, Trikk, Trikk, Buss senere, og lørdagen var endelig i ferd med å ta slutt, men dessverre viste søndagen seg å starte tidlig og sakte. 2 timer søvn til sammen, spredt sporadisk mellom 0400 og 0800 var oppsummeringen på morgenkvisten. Men heldigvis er sveitsere såpass sivilisert at tannleger har åpent på søndager (litt i allefall), og jeg kom meg inn på time på morgenkvisten. Etter studering av røntgenbilder og munngapet kom tannlegen frem til at min forrige tannlege hadde glemt igjen en midlertidig fylling, som så hadde lekket altmulig rusk og rask som jeg slenger i meg (fikk eksempelvis mye FISK i jula, mulig utløsende faktor!). Resultatet var dermed at området rundt roten var blitt såpass infisert, at jeg må minst 2 ganger tilbake for å vaske kjeften.

På den positive siden.. Selv om det nok blir å koste rundt 5000 NOK, så dekker min sveitsiske sykeforsikring 90%.. Utrolig deilig å være hos tannlegen uten å få pengeboka kasterert.

Rett over den fransk-sveitsiske grensen ligger den delen av LHC-eksperimentet som heter ALICE (A Large Ion Collider Experiment). Detektoren som er hoveddelen i dette eksperimentet er en 16 meter høy og 26 meter lang klump av diverse metaller som tilsammen veier 10,000 tonn. Det vil si litt tyngre enn for eksempel Eiffeltårnet som er over 300 meter høy.

Etter jobb idag fikk en kompis av en kollega ordnet oss en visitt innom her, og vi tok heisen 100 meter under bakken for å gi meg en første titt på hva som foregår under bakken i Genève. Vi forserte forsiktig ledninger, rør og advarselsskilt rundt maskineriet, som forøvrig har en ganske overveldende skala. Likevel er dette ikke den største delen av LHC, det er CMS (Compact Muon Solenoid) som vi kanskje får lov å besøke i neste uke. Nøyaktig hva ALICE gjør og skal forske på kan vel regnes for spesielt interesserte, men et av områdene er å finne ut hva som skjer med stoff når det varmes opp til 100 000 ganger temperaturen i sentrum av sola (ergo 13,6 millioner kelvin ganger 100 000, også kjent som 1,36 billioner på godt nord-norsk. For narvikinger kan dette grovt oversettes til en billiard narvikgrader.)

Etter å ha forhandlet litt frem og tilbake, ser det ut som at hybelleilighet endelig er i boks. Fant en i Ferney-Voltaire, som var bortimot fullt møblert (med unntak av øl i kjøleskapet) og innflyttingsdagen blir da 01. Februar.

Dette blir da på fransk side, hvilket betyr at for å ta bussen til CERN er det en aldri så liten rundtur rundt flyplassen og resten av Meyrin, før man kommer til jobb. Det positive er at det er nesten helt flatt fra leiligheten til CERN, og at det er sykkelsti der, hvilket burde tilsi at man teoretisk sett burde klare å sykle ned mot halvparten av tiden som bussen bruker.

Det faktum at leiligheten var i boks, har da gjort at det ikke er så altfor mye å finne på i helgen (bortsett fra å gå seg bort da), og dermed har denne helgen kanskje vært litt preget av savn. Men det skal da gjøres noe med, ettersom pia har fått ordnet flybilletter ned hit i begynnelsen av februar. 

I påvente av å ha egen bolig, og da påkoste seg månedskort og slikt, så har jeg ikke helt følt behovet for å gå for mye på sightseeing foreløpig. Nå har det vært sørpeføre helt siden jeg kom, hvilket også gjør det litt mindre trivelig å dra til den botaniske hagen for å se på blomster og sånt.
Tror uansett Genève er en mye finere by om sommeren

En uke etter avreise, har det vært mange inntrykk. På jobb denne uken har det vært mye fokus på de små tingene, hvor alt fra det å få seg bankkonto til å finne ut hvor man best kan se etter bolig har tatt opp litt av tiden. Heldigvis er det området jeg skal være på i CERN ganske begrenset, da CERN i seg selv minner om en liten by (med rundkjøringer, flerfoldige gater, broer, byggearbeid og parkeringsplasser overalt).

Neste uke kommer teamet jeg skal jobbe mest sammen med tilbake fra ferie, så i forberedelser til det har jeg lånt meg en Python bok på biblioteket. Mye av helgen har gått med til å grave gjennom den, og lære forskjellene mellom programmering i php og Python.
På boligfronten ser det ikke for lovende ut, men her gjelder det visstnok bare å følge med kontinuerlig helt til man finner noe. Kriteriene for bolig er per dags dato “overkommelig pris”, “innen en halvtimes reise med offentlig transport” og “ikke rasert”.

Forøvrig er franskmenn rare, kan lite/ingenting engelsk og dusjer lite. Spesielt det med at så få kan engelsk, gjør det vanskelig å få kommunisert med dem som har tilgjengelige boliger, og det er enda 2 uker til franskkurset mitt starter.

Oppdatering: Har også oppdatert albumet med noen nye bilder, disse ligger også på Flickr

CERN Reception

Etter å fått sittet på med en taxisjåfør som ikke kunne et ord engelsk, endte jeg tilfeldigvis opp på rett plass, nærmere bestemt CERN resepsjonen. Etter mang en tur gjennom laaange bygninger fikk jeg ordnet adgangskort, bankkonto og møtt “sjefen” min. Da det å drasse på 50 kilo bagasje gjorde sitt med svettekjertlene, benyttet jeg lunsjen til dusjing (heldigvis er lunsjen 1-2 timer på gode dager) og bega meg på litt boligtitting resten av dagen.

Utpå ettermiddagen fikk jeg ordnet en visning, og hoppet på første buss til Frankrike for å se på den. Kostnadene var litt i høyeste laget, så den ble liggende, og jeg hoppet tilbake på første buss til Sveits. Busssjåføren der ville tydeligvis ikke skjønne et ord Engelsk, og klarte ikke å ta i mot sveitiske Franc, fordi bussen nå var på fransk side, så det ble mye diskutering med 2 ord av gangen før jeg endelig klarte å få betalt i Euro på neste bussholdeplass.

Lei av å gå (passerte glatt en mil på skolesten), bestemte jeg meg for å ta kveld på hostelet og forsøke å hvile til dag #2.